Kitabı oxu: «Tuli og hennes tre Isblomster»

Tuli og hennes tre Isblomster

Eventyr om en jente med en lignende skjebne som Askepott

www.tuyalu.de

Om dette eventyret

„Tuli og hennes 3 isblomster“ forteller et eventyr om en jente langt opp i nord. Der opplever Tuli en lignende skjebne som Askepott. Helt oppe i nord er isblomster et tegn et for rent hjerte. Bare den som bærer kjærligheten i seg kan puste vidunderlige isblomster.

Prinsen henfaller Tulis isblomst med det samme. Men gjennom trolldom knyttes isblomstene prinsen til den ondskapsfulle stemorens datter. Med hjelp av dyrene som står ved hennes side, en trollmann og hennes hemmelighetsfulle sang lykkes Tuli likevel til slutt å gifte seg med prinsen. Et spennende eventyr med magisk trolldom der kjærligheten seirer.

1. Islandet i nord

Det var en gang en jente. Hun bodde i en isbygd langt oppe i nord. Der hvor snøen dekker til landet med et kaldt, glitrende teppe. Jentas mor døde, og så tok faren hennes seg en ny kone. Med den nye kona og hennes datter Yukunnen bodde de i bygdas fineste hus. Den lille bygda lå midt i den store tundraen høyt oppe i nord. Rundt omkring glitret snø og is og himmelen var uendelig. Fra bygdas utsiktstårn kunne en se isfjellet Thoar. Fjellet sto majestetisk midt i islandskapet.

Det tok ikke lang tid før faren ble veldig syk og døde, han også. Etter farens død ble livet vanskelig for jenta. Stemoren og Yukunnen plaget og ertet henne.

Hun fikk ikke bo i huset lenger, men måtte flytte til en liten ishytte i nærheten, hvor hun sov på reinsdyrskinn. Ja, de tok til og med hennes fineste kjoler fra henne, som moren en gang hadde brodert med de mest vidunderlige blomster. Så ble Tuli tvunget til å arbeide.

Dag ut og dag inn måtte hun hakke is, fiske og passe ilden. Men siden hun tross alt smilte hele tiden, alltid utstrålte glede og øynene hennes lyste klart, ble hun kalt for Tuli. Langt oppe i nord betyr Tuli klart, vennlig lys.

Selv om hun ikke lenger hadde noen foreldre, var hun ikke alene, fordi nordens dyr var vennene hennes:

Sledehundetispen Yarika og alle hennes kamerater;

ismåkene som hadde plassen sin i bygdens utsiktstårn;

hvalen Hakolo;

isbjørnen Thoarara, Isfjellets vokter;

havørnen Anok og…

…og den hvite og magiske snøuglen Lugglaah, med sin myke fjærdrakt som ga etter når man klappet den.

Nattestid satt Lugglaah oppe på Tulis hytte og voktet over hennes søvn. En gang for lenge siden hadde den avdøde moren etterlatt Lugglaah til Tuli.

En dag kom et budskap fra kongens store ispalass til den lille bygda. Palasset sto langt bak isfjellet Thoar. Da nettene var klare kunne en til og med se palassets tårn lyse opp mot himmelen. Kongen ville nå snart gifte bort prinsen. Det var en skikk at alle unge jenter og damer fra hele islandet kunne presentere seg når prisen skulle fri. Men ikke alle ble invitert til ballet. Kun de som kunne puste de fineste og mest lyse isblomster. Høyt oppe i nord er isblomster et tegn på kjærlighet og et rent hjerte.

Derfor sendte kongen sitt sendebud ut til Islandet, for å samle in alle jenters og damers isblomster. Tulis onde stemor og Yukunnen var helt ute av seg og trampet på isen med støvlene sine. For de to hadde lenge drømt om å bo i Ispalasset. Hvis bare prinsen giftet seg med den onde stedatteren ville denne drømmen bli sann. Men siden hjertene deres var formørket av grådighet og misunnelse, kunne de dessverre bare puste visne isblomster. De klekket ut en ondskapsfull plan: Siden Tuli hadde så mye kjærlighet i hjertet sitt, pustet hun så vakre isblomster at ingen andre i hele kongeriket kunne puste så fine isblomster.

Da den onde stemoren og Yukunnen fikk vite at kongens budbærer var på vei til bygda, snek de seg bort til Tulis hytte. Der brukte de mørk magi for å lokke ut en veldig vakker og lysende isblomst av Tuli som lå og sov.